I anledning kvinnedagen legger jeg opp F.E.M.I.N.I.S.T.-kronikken som jeg hadde i Dagbladet i forbindelse med hip-hop vs kvinnesyn-debatten som herjet for noen år siden. Vi lagde en låt med samme navn sammen med Promoe, som du kan laste ned her. På trykk i Dagbladet 08.06.2004.
F.E.M.I.N.I.S.T.
Det er for dårlig av et så oppegående miljø som norsk hip hop å ta så lett på et kvinnesyn som for lengst burde vært kasta på søpla.
DON MARTIN
La meg aller først få ta norsk hip hop i forsvar. Det er ikke sånn at norske rappere er sexister eller at mannlige hip hopere mangler respekt for jenter. Det er noen som gjør det. I likhet med populærkulturer ellers dreier hip hop mot et mye mer objektifisert syn på jenter og sex. Men i motsetning til mange andre miljøer forblir ikke mot-reaksjonen hjemme, men møter opp og krangler i miljøet. Det er bra, til tross for at noen av de involverte verken vil, eller får til, å debattere. Hip hop er som kjent en kultur som springer ut av det fattige, svarte USA. Dens røtter strekker seg langt bakover i svart kultur og musikk, som naturlig nok har vært prega av anti-rasisme og frigjøringskamp for Nord-Amerikas ex-afrikanske underklasse. Musikken til slavene og deres etterkommere holdt identitet og stolthet i live. De svartes musikk var viktig for borgerrettighetsbevegelsen både blant svarte og hvite, i og utenfor USA.
FRA BEGYNNELSEN AV av var hip hop en opprørs kultur, et kulturelt opprør mot fattigdom og rasisme. Public Enemy, Ice Cube, KRS-One og andre ble talspersoner mot rasisme, diskriminering og trakassering. Hip hop var en positiv mot-kultur som handla om å uttrykke seg sjøl og «bli bedre». Gjøre mer, være mer og vise det man er god til. Å bevise for seg sjøl og omverdenen at du finnes og betyr noe. Rap representerte det unge svarte mot dets hvite overmakt. Over hele verden lærte hip hop-følgere om rasismen i USA.
Men i like stor grad som verden hviler på systematisk forskjellsbehandling av raser, baserer den seg på å behandle kvinner som underlegne. Overalt er damer, og spesielt ikke-hvite damer, nederst på rangstigen. Fattigdom rammer ofte damene hardest, og det er nettopp kvinner i fattigere sosiale lag, som er «minst likestilt». Amnesty International omtaler vold mot kvinner og seksualisert vold som «kanskje vår tids største forbrytelse mot menneskeheten». Selv om kvinneundertrykkinga er en god del mer kompleks enn det den åpenbare rasismen er, går de hånd i hånd. Begge deler handler om at noen er viktigere og mer verdt enn andre. Begge deler er syn som sier at noen skal tjene andres behov og ønsker. Sånn sett mener jeg det ville vært naturlig for hip hop å være like mot undertrykkinga av kvinner som den er mot undertrykking av raser. Det har den dessverre aldri vært. Hvordan noen kan være mot forskjellsbehandling av en gruppe i samfunnet og samtidig aktiv agitator for at en annen gruppe er mindre verdt synes jeg er vanskelig å forstå. På en måte kan en si at hip hop har svikta i å beskrive og representere virkeligheten til en stor del av sin tilhenger og deltagerskare. Det finnes naturligvis unntak, men de sporadiske innslagene av låter og rappere som stiller seg på sida til den jevne jente, drukner i en overveldende av flom prostitusjons-propaganda.
TONEAVGIVENDE amerikanske Source Magazine fører for tiden kampanje mot den hvite rapperen Eminen fordi rapperen på en hjemmelaget kassett, fra over ti år tilbake, uttaler at «Black girls are dumb, and white girls are good chicks». Eminem skal også ha brukt ordet «nigger» en gang. Selv om det ikke hører hjemme noen steds hen, er det også det eneste eksemplet på at noen hvit rapper har kommet med noe som kan karakteriseres som rasisme, så vidt meg bekjent. Eminems uttalelser har vakt skarpe reaksjoner og debatt om hvorvidt han i det hele tatt bør kunne fortsette som rapper.
Hadde vi akseptert en hvit rapper som omtalte svarte som «nigger slaves»? Hadde musikkanmeldere og radio hyllet en låt hvor en hvit amerikaner rappa om å piske trellene sine hvis de ikke oppførte seg? Hadde vi sett ironien i videoer hvor svarte ble framstilt som apekatter? Selvfølgelig ikke. Og selvfølgelig skulle vi ikke ha gjort det. Men vi svelger lett mengder med låter som handler om at damer er horer. Alle damer er horer, og horer er ikke verdt en dritt. Hvis ikke ludderet gjør som rappere sier, får hun bank. Mens minst én av tre kvinner blir ofre for grov vold i løpet av livet, og menneskehandel i prostitusjon inntar Norge, kan vi ikke forstå hvorfor vi ikke kan høre på 50 Cent som rapper om at han er hallik. Pussig. Så ille har det ikke rukket å bli for norske rappere. De enkelte tilfellene som Kleen Cuts, «Do a free show? How am I going to support my hoe», framstår bare som pinlig og patetisk. Alle skjønner at det ikke har noe med vår virkelighet å gjøre. Men norsk hip hop blir i større og større grad en subkultur med klart definerte kjønnsroller, kopiert fra kommersiell rap i USA. Nye rekrutter av begge kjønn læres opp i sine roller. Ovenfra og ned forklares det tydelig at hip hop er en guttesport, og at jenters plass er som groupies og heiagjeng.
«HIP HOP KAN IKKE og bør ikke ta hensyn til utenforstående synsere, da mister hip hop sin identitet», hevdet Kingsize-redaktør Bård Øvrevoll i Dagsavisen. På en måte har han rett. Hip hop er ikke et fag, til tross for at det ved flere universiteter nå går an å ta «kurs» i hip hop. Det er ikke opp til likestillingsministeren eller journalister å definere hvordan kulturen vår skal være eller ikke være. Det kan ikke, og skal ikke, fattes vedtak om hva som er lov, og hva som ikke er lov å si.
Men det er heller ikke sånn at vi må svelge alt som amerikansk hip hop fører med seg. Norsk hip hop er en levende kultur i forandring og utvikling. Hva norsk hop hop er, avhenger av hva norske hip hopere gjør. « People talk about Hip-Hop like it's some giant livin in the hillside comin down to visit the townspeople», sier Mos Def på sin plate «Black on both sides». Hip hop er oss. Ditt vi går, går hip hop med. Hvordan menneskesyn aktørene har, avgjør hvordan menneskesyn miljøet til sammen får, og også hvordan mennesker vi rekrutterer. Og når norsk rap viser omverdenen at jenter er til som puppedamer, og intet annet, saboterer vi for rekrutteringa av jenter som er interessert i hip hop for hip hopens skyld.
SPESIELT I NORGE, hvor majoriteten av både utøverne og tilhengerne er hvite, i et land med relativt høy allmennkunnskap, burde det for den jevne hip hoper være like selvfølgelig å være feminist som anti-rasist. Det betyr ikke at man må ha et avklart og politisk korrekt standpunkt til alt for få å være med i gjengen. Det betyr selvfølgelig ikke at noen skal slutte å like jenter. Det betyr heller ikke at noen skal nektes å høre på de låtene de liker. Men et minimum av sosial forståelse bør forventes også i spørsmål om kjønn, fra et miljø som er så godt skolert om segregering og rasisme.
Norsk hip hop er ikke, og skal ikke bli, en bakstreversk uintelligent gutteklubb som sitter inne på rommet sitt og runker til rap-utgaven av Vi Menn. Ingen av oss har noe å tjene på å skremme bort jenter som er interessert i hip hop for mer enn å vise puppene sine på konserter. Seksualisert vold og seksuell trakassering er et problem i Norge som i resten av verden, på samme måte som den rasistiske volden og trakasseringa vi som hvite hip hopere aldri har godtatt. Det er verken tøft eller macho å importere og promotere et kvinnesyn som hører hjemme i søplekassa. Det er rett og slett bare dårlig.
