onsdag, oktober 31, 2007

Webtv i øst og vest



Fy og fy så stille det her ble. Det har blant annet med at vi har fått opp www.gatasp.no igjen, men også at jeg har hatt veldig mange andre ting å sysle med. Og det er jo fett. På Gatas-sida har vi starta vår egen nettkanal, Gatas Parlament TV, som du kan se fra skjermen under.



I tillegg sender vi nå Goodshit Radio live fra Skuret annenhver mandag, og vi har eller hadde en ambisjon om å lage en redigert versjon av programmet for web-tv. Det har vist seg å være veldig mye mer tidkrevende enn planlagt og jeg veit rett og slett ikke om jeg gidder å bruke mye tid på å klippe til ting og gjøre videointervjuer hvis det skal ta dagesvis med arbeid (og til nå bare har blitt sett av under ti prosent så mange som laster ned hver lydpodcast). Vi kunne på mange måter både trengt noen som kunne være med å klippe programmet, og gjerne en egen reporter. Du kan uansett se noen skarve forsøk på goodshitradio.com.

Selv så har jeg jo ikke tv-kanaler på tven min, og jeg leser som regel ikke avisa. Jeg følger derimot med på blant annet det amerikanske nyhetsprogrammet Democracy Now!, som går på et nettverk av masse forskjellige radio og tv-kanaler i USA hver dag. Dybdedykk i amerikanske- og internasjonale nyheter. Man kan selvfølgelig se det på nett også.

søndag, september 23, 2007

Oslografitti fra nittitallet




Fra tida før digitalkamera og mms, hvor man venta spent på at bildene skulle komme tilbake fra framkalling. Her er litt fler jeg har scanna fra bildepermene mine.

torsdag, september 06, 2007

Bruk ditt hjerte og ditt hode...



I sommer mens vi har vært på turne med Samvirkelaget, har jeg tilbrakt mye tid på hotellrom og flyplasser og andre kjedelige steder man ellers ikke får gjort noe fornuftig. Jeg brukte noe av denne tida på å klippe sammen videoen over (og mye av tiden til å lese Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug). Videoen kommer nok ikke på TV noengang, men du kan finne den på gatasparlament.blip.tv, YouTube og rundt omkring på nett.

På den svenske siden av familien min er det egentlig bare en ordentlig juletradisjon. Vi går ikke rundt juletreet og vi synger ingen julesanger. Men "Sagan om Karl-Bertils Jonssons julafton" av Tage Danielsson og Per Åhlin er en urokkelig juletradisjon. Det er originalen til både låta og den lille filmen "Idol Robin".

Last ned plata eller bare den ene låta på mp3.

(Og skriv ned i kalenderen din at du skal se "Sagan om Karl-Bertils Jonssons julafton"på SVT1 24 desember klokka 19.00).

tirsdag, september 04, 2007

God piratmoral og nedlastning


Hvis platebransjen (og de artistene som lar den anføre i mp3debatten) skal komme noen vei i sin kampanje mot ulovlig nedlastning av mp3 er ikke løsninga hverken holdningskampanjer eller sanksjoner. Mp3 er kommet for å bli og kan ikke stoppes. Dermed basta.

Det det hele kommer an på er om platebransjen, eller hvem som helst andre, kan tilby en praktisk løsning hvor fans av et band kan kjøpe musikken billig og enkelt over nettet. Så enkelt og billig at det ikke er noe vits i å stresse med å laste ned fra alle mulige piratting, - og sånn at man kan betale de som har laget musikk man hører masse på for plata man har lasta ned.

For hvorfor i all verden skal et album koste 80 kroner hos iTunes, når det i neste uke kanskje koster 99 kroner for en fysisk CD hos Platekompaniet? Kjøper man en mp3 får man jo ikke noe fysisk produkt, og for plateselskaper er kostnadene ved å lage en mp3 og distribuere den rett til folk dramatisk mye mindre enn hvis man må trykke en CD med cover, frakte den til lager, frakte den fra lager til et nytt lager hos distribusjon, frakte den til butikk, butikken har ansatte, strømregning, husleie, markedsføring, etc. Det må være billig å kjøpe mp3, det må være praktisk, og det må være ikke-DRM.

Så her er mitt eksperiment. Jeg har lagt ut Motgift Ep for salg som mp3 for 15 kroner inkludert en bonuslåt - den ikke utgitte låta Fiskehistorier med meg og Jester, tekshefte, cover og tjoho. Riktignok kan man allerede laste ned plata (som altså kom i fjor og jo også går an å få kjøpt både på CD og 7-tommer) gratis herfra, men dette er altså et eksperiment, og 15 spenn er tross alt ikke noe hvis du for eksempel allerede har lasta den ned og hørt på plata masse.

Kjøp her:
Don Martin og Supa Sayed - Motgift Ep + bonustrack - 15 NOK (192 kbps/44.100 stereo) zip med paypal eller kredittkort.

Muligens er det bare jeg som er forkjøla og sitter hjemme og kjeder meg. Men kanskje kan dette være en måte for sånne som meg og oss å tilby helt ny musikk, veldig billig, rett til lytterne. Det er bra både for oss og fansen, tror jeg. For selv pirater og andre tjuvrader har jo moral, og man bør støtte små, fattige musikere man liker godt - selv om man kanskje laster ned fra rike superstjerner fordet.

Og se så glad jeg blir...

tirsdag, august 28, 2007

Hos legen, Carl Berner


Her forleden dag gikk jeg til legen. Ikke den helt vanlig legen som man går til f.eks. hvis man ikke kan gå. Nei, en annen type lege, som jeg etter hvert har forstått at folk på min alder er enda mindre flinke til å gå til enn til tannlegen, som alle som kjent er redde for og ikke går til. Sjøl har jeg hele tiden vært av den oppfatningen at legen vil gjøre meg frisk, og det er jo bra. Derfor er jeg ikke redd for noen av legene, og går dit hvis jeg f.eks. har vondt i benet eller i en tann, hvilket jeg heldigvis på dette tidspunktet slettes ikke hadde. Jeg hadde faktisk ingen grunn overhodet til å tro at jeg var syk på noen som helst måte, heller ikke slik at jeg måtte gått til denne legen som jeg gikk til, utover at jeg under tiden fra jeg var hos den samme typen lege sist har satt meg i en eller flere situasjoner hvor jeg kan ha kommet til å pådra meg noe som spesielt denne legen er spesialist på. Men, jeg har siden jeg kom i en alder hvor man tenkte på slik, vært av den oppfatning at man skal gå til legen for å vite at man ikke har anskaffet noe slikt som man håper på å få vite at man ikke har hvis man går til en slik lege. Derfor går jeg altså til denne legen uregelmessig, uten noen spesiell grunn. Spesielt fordi andre ikke gjør det.
- Hei, sa legen.
- Hei, sa jeg.
- Hva kan jeg hjelpe deg med, lurte legen.
- Jeg vil ta noen sånne tester, sa jeg og tenkte at det lå vell litt i kortene ettersom jeg helt åpenbart ikke var gravid, gitt at jeg er gutt og vi sjeldent blir gravide. Det veit jo de fleste.
- Har du noen spesielle plager eller er dette en rutinesjekk, spurte legen.
- Det er vell rutine, sa jeg selv om det kanskje var litt overdrevet. Jeg er ikke akkurat innom to ganger i uka.
- Det er ikke så mye vi tester for sånn uten videre, sa legen.
- Hvorfor ikke, spurte jeg. Særlig ettersom det var derfor jeg var dratt helt dit.
- Gonore og syflis tester vi ikke for med mindre du har hatt ubeskyttet sex i utlandet.
- Javell, sa jeg og lurte på hvordan hun kunne se på meg at jeg ikke hadde hatt sex i utlandet, jeg som til og med har vært mye i utlandet i det siste. Antageligvis ser jeg helt nørd ut, siden alle kan se at ingen utlendinger i hele verden ville ha hatt sex med meg.
- Hiv tester vi ikke for med mindre du har grunn til å tro at du har det, sa legen.
- Du mener utover at man har .. sa jeg.
- Nei, ikke hvis du ikke har hatt sex med prostituerte, sa legen.
Jeg kan vell strengt tatt ikke si at jeg lurte på hvordan legen kunne se på meg at jeg ikke hadde hatt sex med prostituerte. Det håper jeg virkelig det synes på meg at jeg ikke har. Men det gjør det jo ikke, så vidt jeg veit. Og det synes heller ikke om jeg har hatt sex med noen som har hatt sex med prostituerte. Jeg tror ikke det synes på dem heller. Ingen av dem faktisk. Jeg lurer på om hvis jeg var en sånn som hadde hatt sex med prostituerte, for de finnes jo dessverre og noen av dem har tydeligvis hatt eller fått hiv siden det er mer vits i å teste dem enn f.eks. meg, og legen hadde kunne sett det på meg - hadde hun sagt det til meg da? "Ja, du har jo hatt sex med prostituerte, så vi må nok teste deg for hiv". Eller, hvis jeg var en sånn som hadde hatt sex med prostituerte, men av en eller flere grunner kunne ikke legen se det på meg den dagen fordi jeg hadde kledd meg ut og klipt håret eller hun hadde et hår i øyet eller problemer med brillene, - hadde jeg, eller en hvilken som helst annen i den situasjonen, innrømt?
- Så vi pleier bare teste for klamydia, sa legen og fortsatte - det er jo litt seint på dagen,- har du vært på do de siste to timene?
- Øh, ja, det tror jeg, trodde jeg.
- Da er den eneste måten vi kan teste på ved å pirke inne i urinrøret med en pinne og det gjør veldig vondt, sa legen.
Hun.
Jeg husker første gang jeg hørte om det. Det var helt sikkert lenge før jeg hadde hatt sex med noen. Broren til en kompis av meg, storebroren vel og merke, som selvfølgelig var mye tøffere enn oss i og med at han var større, hadde tatt den testen. Det var det verste han noensinne hadde vært med på. Og han hadde jo vært med på endel, ettersom han var noen år eldre enn oss og til og med antagelig hadde hatt sex, siden han tok den testen. Jeg er sikker på at alle gutter har en venn som har en storebror som har tatt den testen og etterpå såvidt overlevd for å kunne fortelle videre hvor grusomt det var. Ytterst få er venner med en som har f.eks. meg til storebror, som kunne fortalt at det ikke stemmer. Jeg er jo enebarn.
- Det gjør det ikke, sa jeg.
Legen, som etter alt å dømme ikke hadde egenerfaring med saken ville ikke debattere det videre men mente at
- Uansett er det litt sent, vi stenger åtte. Kan du ikke komme tilbake imorgen?
- Men da jobber jeg, jo, sa jeg. - Dere er stengt når jeg har fri.
- Da foreslår jeg at du går til Olafiaklinikken. De har andre åpningstider. Der kan du ta hiv-test også om du vil, konkluderte legen og gjorde klart at saken var avsluttet.
Så da gikk jeg, med uforettet sak, ned trappa ut døra og nedover langs trikkeskinnene, uten å forstå hvorfor legen på død og liv ikke ville at jeg skulle teste meg for hiv hos dem, eller hvorfor legen prøvde å skremme meg fra å teste meg mot klamydia - det eneste de syntes det er vits i å teste. Hvis det er sånn de behandler alle gutter som går dit vil jo de fleste som faktisk har noen av de ovennevnte sykdommene, importert eller ikke, ikke få vite om det. Jeg håper alle jenter kan se sånt, tenkte jeg. Eller at de har kondomer.

----
(Trykt på baksida av Klassekampen, cirka 2003)

søndag, august 05, 2007

Problemene med Simpsons-filmen


Jeg går utifra at de fleste nå har sett Simpsons-filmen. Hvis ikke; les videre på eget ansvar.

Selvfølgelig var den morsom, men

1. Den var en halvtime for kort.
2. Han som satt på plassen til venstre lo bare av de mest åpenbare og banale slapstick-vitsene, og han lo svært irriterende.
3. Filmen var i altfor stor grad en film, og i altfor liten grad Den Ultimate Simpsons Episoden. (Historien og plottet hadde altfor mye av den tradisjonelle amerikanske filmdramaoppskriften, og nesten ikke noe av de plutselige, absurde snuoperasjonene i historien som er The Simpsons varemerke).

Hadde dette vært en tilfeldig tegnefilm hadde den naturligvis vært eksepsjonelt bra. Men når vi snakker om The 18 Years In The Making Simpsons Movie, som skal avslutte (?) serien, burde man kunne forvente noe mer ekstravagant enn en Lion King i Springfield Style. Filmen burde ha vært Det Store Simpsons Mesterverket - med mye mer innholdsmessig genialiteter enn tre episoder til sammen. Det hverken er eller har den. På så måte frir filmen mye mer til folk som ikke er The Simpsons-fans, enn til alle oss som er det.

(4. Dessuten er jeg skuffa over at Lisa ikke fikk fylle ni).

fredag, juli 27, 2007

Samvirkelaget på Storås


Torsdag 26 juli åpnet vi den store scenen på Storås-festivalen foran rundt 5000 tilskuere. Vår stjernefotograf Håvard Kallestad tok masse bra bilder fra konserten. Les Adresseavisas anmeldelse av konserten hvor de skriver at "det var først da Samvirkelaget kom på scenen, at Storåsfesten 2007 virkelig startet". Storås har sagt at alle som unnfanger barn på festivalen får livstidspass. Ettersom Samvirkelaget ble unnfanget av Hopalong og Gatas på Storås i 2004 regner vi med å spille her vært år. Ikke miss Storås 2008!

mandag, juli 23, 2007

Få bloggposter på e-post


Skriv inn epostadressen din under og få tilsendt bloggposter herfra automatisk. I tillegg til å sende deg bloggposter kommer jeg også til å selge epostadressen din til alskens viagraselgende humbugfirmaer, penisforlengendepumpeprodusenter og all mulig annen slags bogusvirksomheter som sender ut spam i tusentalls. Jeg lover.

Epostadressen din:

Indisk Robin Hood sjekker ut

Det meldes i internasjonal presse at indisk politi etter mye innsats har overrumplet og drept Daduda, en lokal banditt ansett som en moderne versjon av Robin Hood. Jeg veit ikke så mye om akkurat denne fyren, men det er interessant å se at det fortsatt finnes sosiale banditter her i verden. For tyver flest er jo som regel rike som stjeler fra fattigere folk enn dem selv.

Robin Hood er naturligvis den mest kjente sosiale banditten. Noen vil hevde at det er oppspinn at det noensinne fantes noen Robin of Loxley. Andre vil med meg insistere på at han fantes, med samme virkelighetsfornektende sikkerhet som folk som tror på Julenissen eller Jesus. (Jeg har til og med en Robin Hood-låt på Motgift Ep).

Sikkert er det at tyver som har stjålet fra de rike og gitt mer eller mindre av skatten sin til fattige folk flest har vandret alle kontinenter. Her hjemme er historien om Ole Høiland en av de mest kjente. Fattiggutten fra Kristiansand som ble tyv i nød og deretter startet en imponerende karriære. Ikke bare som mestertyv og storsjarmør utmerket Ole Høiland seg, han ble også svært populær fordi det var praktisk umulig å holde ham innesperret. Samvirkelaget forteller (litt av) historien til utbryterkongen, kvinnebedåreren og den sosiale banditten Ole Høiland i Ole Høilands Ballade på Musikk.


Begrepet sosiale banditter kommer fra historikeren Eric Hobsbawm ved Birckbeck Universitet i London. Blant annet har Hobsbawm gitt ut boka Bandits hvor han forteller historien til noen utvalgte sosiale banditter med sikrere historiske kilder enn fra Sherwood forrest. En del av boka kan være litt treig å komme igjennom hvis ikke du ivrer etter akademiske avhandlinger, men mye av den er veldig interessesant. Historiene varierer fra andalusiske anarkister til Pancho Villa (koverbildet) til baltiske bander av banditter. Boka er å finne blant annet på Tronsmo Bokhandel.


(Det finnes dessuten en småmorsom film om Pancho Villa med den noe spesielle tittelen And Starring Pancho Villa as Himself med Antonio Banderas)

Oversove på Facebook

Kampanjen for å få ordet oversove inn i ordboka har fått egen gruppe på Facebook (this years Flavor of the Month). Den heter naturligvis Oversove inn i ordboka.

søndag, juli 01, 2007

Goodshit Radio Stream fra Imeem


Radioprogrammet mitt Goodshit Radio spiller hele sommern igjennom og tar ikke ferie for å reiser til Malta. I tillegg til sendingene live på radio hver mandag klokka 2100-2300, podcast og mp3-nedlasting av programmet, har vi nå fått en bedre ordning på å streame programmet på web, ved hjelp av imeem.com. Under finner du vår kanal på imeem hvor alle nye sendinger blir lagt opp. Muligens blir den også oppdatert med endel gamle sendinger.

fredag, juni 22, 2007

Lokalintervju fra Aftenposten



Et kort lite intervju med meg fra Aftenposten tidligere i år dukket opp. Det ble gjort mens vi hengte opp plakater i Groruddalen for 1. mai konserten vår.

Grorud Granitt video


Fra Motgift Ep som jeg og Supa Sayed ga ut i 2006 på vinyl 7" og cd.

Grorud Granitt, eller egentlig nordmarkitt er en spesiell form for svært hard og rødlig stein som brytes ut på steinknuseriet på Grorud, og er blant annet er brukt i fundamentet på endel større bygninger og skulpturer. Filmet på location i Groruddalen, sommeren 2005.

Produsert av Don Martin
Regi: Don Martin og Martin Lundell
Klipp: Martin Rakkar
Kamera: Jon Lundell, Nils Amund Raknerud, Martin Raknerud og Bjørnar Krogh
Scenografi og design: Mohammed Fadlabi og Martin Lundell
Setsnekker: Jon Lundell
Best boy: Roc Rob aka Bobby Brannmann
Lydteknikker: Benjamin Rakkar
Garderobe: Martin Lundell og Martin Rakkar

torsdag, juni 21, 2007

Hva er ille nok for Norge?



(Bildet tatt fra http://www.asylmarsj.no).

Hva skal egentlig til for at norske myndigheter syns det er utrykt nok i et land til at en flyktning derfra skal kunne få asyl hos oss? At vedkommende allerede har blitt torturert til døde i hjemlandet sitt? Noen ganger kan det virke sånn.

Norske myndigheter synes det er trykt nok å sende flyktninger tilbake til Irak. At landet er okkupert av historiens største voldsmaskineri, som blindt famler rundt i en borgerkrig de åpenbart ikke skjønner hverken inn eller ut av mens den ene tortur- og korrupsjonsskandalen etter den andre braser ut av skapet, er tydeligvis intet argument mot at det er greit å tvangsdeportere flyktninger tilbake slagmarken.

Norske myndigheter tvangsutsender folk hjem til Somalia. At landet har vært uten lov og orden i tolv år, at store deler av landet styres av banditter og krigsherrer som farer så brutalt fram at den framvoksende talibanlignende bevegelsen – som at på til nå er i ferd med å få i gang full krig med naboene – nærmest virker som et bra og stabilt alternativ, hindrer ikke norsk politi i å sette folk på flyet tilbake. Norsk politi sjøl tør ikke følge dem ned ditt, men det er nå en annen sak (1).

Norske myndigheter deporterer folk til Afghanistan. Maken til krigsherjet land har historien knapt kjent, hvor den ene tragedien tilsynelatende bare avløses av en ny. Finnes det et herrefolk som ikke har gjort sitt for å ødelegge mulighetene for dette landet til noensinne å bli et fredelig sted?

(Og så kaller Fremskrittspartiet og Rune Gerhardsen oss som protestere mot innvandringspolitikken for naive?)

Selv om norske soldater altså er i krig i Afghanistan mener de samtidig at folk som har risikert sine liv til fots for å komme seg vekk derfra juger når de hevder landet ikke er trykt.

Selv når disse flyktningene sultestreiker for å få bli i Norge, en selvpåført smertefull aksjon som setter egen helse og liv i fare, veit norske politikere og byråkrater bedre enn dem hvordan det er å leve i Afghanistan.

Så nå, etter at 190 av de tidligere sultestreikende afghanerne har blitt tvangsdeportert, har de som norske myndigheter ennå ikke har rukket å kaste ut gått til fots fra Trondheim til Oslo for å demonstrere for hva de mener og hvor seriøst de mener det. En av de gikk pilegrimsleden på krykker under parolen “Ikke send oss tilbake til krigen”. Det slår i alle fall meg at hvis det var helt okei for dem å dra tilbake til Afghanistan, hadde de kanskje funnet på noe litt mer avslappende å bruke tida si på. Når de kom fram til Stortinget i Oslo ventet norsk politi til det ikke var så mange tilskuere før de slo til. (Eller kanskje ventet de bare på at FNs internasjonale markeringsdag for flyktninger var over?)

Hvis det var sånn at det ikke var full krig i Afghanistan, og at store deler av landet ikke var i enten fullstendig lovløshet eller styrt av krigsherrer, hvorfor i all verden holder disse folka på som dette? Hvis du mener så inderlig intenst at du må bo i Norge at du utsetter deg sjøl for alle slags bestrebelser må det jo være en grunn for det. De afghanske flyktningene har gått mye lengre enn det de fleste av oss ville vært villige til for å få fortsette å bo i Norge. Hvorfor skulle de holdt på sånn hvis det ikke var fare for deres liv? For gøy?

Det er ikke fred og fordragelighet i Afghanistan. Tvert imot. Hva skal til for at det er ille nok for norske politikere? Og hvorfor er det så påtvingende viktig å sende disse folka ut av landet vårt?

Les mer om de afghanske flyktningene som nå tvangsdeporteres på deres egen side asylmarsj.no.

(1 Dagsavisen skrev 17. August 2006 at "Norge trosser FNs høykommissær for flyktninger og tvangssender asylsøkere til Somalias hovedstad. Norsk politi våger ikke å ledsage somalierne helt fram av frykt for sine egne liv". Artikkelen ligger ikke lenger ute på nett.)

tirsdag, juni 12, 2007

Bruk lue men hold hue kaldt


(Aslak lever farlig. Vi andre har tatt til fornuft. Foto: Ragnild).

Eller: Takk gud for at hip hop kom til Norge.

Eller kanskje ikke gud, når jeg tenker meg om. Det var antageligvis ikke guds fortjeneste. Jeg tror faktisk heller ikke egentlig at gud var spesielt glad for at hip hop kom til Norge. I hvert fall ikke i begynnelsen. Men det var altså ikke poenget. Poenget var at hip hop heldigvis kom til Norge. Hurra! Åssen skulle det ellers gått? Antageligvis hadde befolkningstallet snart vært halvert. I hvert fall en god del lavere. Det tror jeg.

For de som ikke skjønner en lyd av hva jeg fabler om, skal jeg gå grundigere til verks for å forklare hva det er jeg vil enn jeg gjorde i forrige avsnitt, hvor det streng tatt ikke forekom noen forklaring overhodet. Det vil si, det gjorde det, men altså ikke på hva det var og er jeg vil si. Du skjønner kanskje poenget, altså ikke poenget, men det nye poenget om poenget. Men la oss likevel ikke heftes der, men komme oss tilbake til det gamle poenget som jeg planlegger å forklare nå. Poenget er som følger i følgende avsnitt.


Etter at menneskeheten hadde begynt å spre seg utover det som etter hvert kom til å hete Europa, ble også vårt gode land befolket. Ikke veit jeg helt hvorfor noen fant på å bosette seg her, men det gjorde de altså. Flere av disse la etter hvert merke til at det i Norge hvert eneste år, en gang i året (minst!), inntraff, og stadig inntreffer, vinter. Jeg sier stadig, til tross for at det i år, til vinter å være, har vært svært varmt, er det ikke noen tegn på at vinteren har kuttet ut helt. Vinteren har noen fordeler, slik som at man kan kaste snøballer på folk og dynke dem i snøen etter på. Den har også noen ulemper, slik som at folk kan kaste snøballer på deg og dynke deg i snøen etter på. Men enten man ser disse snøballene fra en imøtekommende eller en bortflyvende vinkel, kan alle enes om to ting: Det er kaldt og man fryser på hodet. At man fryser på hodet er uløselig knyttet til at det er kaldt. Det er kaldt nettopp fordi det er vinter. Det er antageligvis gjort alt for lite forskning på hvordan man kunne blitt kvitt denne vinteren en gang for alle, for ingen løsning har enda blitt presentert, meg bekjent. Den eneste måten jeg veit om som kan løse problemet med at man fryser mens man kaster snøball, er å ha på lue. Dette har nordmenn visst i årevis. Vi har som kjent bodd her en stund. Selv vikingene visste at de trengte lue. Riktignok var de mer plaget av steinkasting enn snøballer. Derfor hadde de naturligvis hjelm i stedet, men hvis det ikke var for at de kastet stein i hodet på hverandre, ville de nesten helt sikkert gått med luer i stedet. Lue burde vært vårt nasjonalsymbol. Hva i all verden vi skal med en løve på våpenskjoldet, er for meg ubegripelig, ettersom en løve naturligvis ikke ville overlevd i dette landet. Jeg tror at hvis det var noen som hadde fått for seg den tåpelige ideen å ta med en løve på folkevandring utover i Europa, ville en slik løve snudd og løpt en annen vei med en gang den kom til Norge. Gitt da altså at løven selv ikke forsto nok av norske naturforhold og kultur til å bruke lue. Jeg, på den annen side, kan ikke forstå at folk ikke går med lue til bunad eller dress. Kongen burde hatt lue på hele tiden! (Det har jeg. Vi kommer tilbake det senere).

Men så skjedde det. Jeg husker det godt. Det var like etter at de hvite luene med alles navn på forsvant, uten at jeg tror at det var det som var grunnen. Lue ble ut. Det var ikke tøft å gå med lue lenger. Folk skulle gå ute uten lue. Selv kongen gikk uten lue, ute eller på gallamiddager i New York. Gud bevares! (Eventuelt ikke). Over hele landet var folk nære på med å falle døde om, da de frøs fælt på sine hoder. Skrekk og gru bredde seg, og det var i tillegg svært kaldt, hvilket bidro til den allmenne stemningen av vinter og vemmelse. Åttitallet tok for seg både her og der, og folk gikk med Studioline og alt mulig slags fjas i håret for å henge med i utviklingen. I de fleste vestlige land varte åttitallet langt ut på nittitallet, og under hele denne perioden, tør jeg påstå, gikk folk i mindre grad med luer enn før.


Unge som trodde de var kule gikk ikke med lue. Fordi de misforsto, og trodde det var kult med for eksempel kreppa hår i stedet. I redsel for å virke gammeldags turte heller ikke de i tretti og førtiårsalderen å bruke lue. De som var tretti år var redd for å bli forvekslet med førtiåringene, og førtiåringene gjorde alt de kunne for å virke som om de selv var tretti år og ikke førti. Femtiåringene fulgte førtiåringene på samme måte som førtiåringene fulgte trettiåringene, og på lignende vis som trettiåringene fulgte tjueåringene gjorde også tiåringene som tenåringene og gikk lueløse midt på vinteren. Igjen sto to grupper: De aller minste barna, som etter hvert forsto at de kunne nekte å bruke lue på det allmenne grunnlaget at foreldrene og storesøsknene deres ikke brukte lue, - og de over seksti, som på ingen måte så noe poeng i å adoptere denne idiotiske livsførselen. Sekstiåringene hadde tross alt nok livserfaring til selv å danne egne meninger, eller kanskje oppfattet de det som altfor sent å bytte mening, og deres mening var gjennomgående at på vinteren er det kaldt og da bruker man lue på hodet. Som uheldig var, brakte åttitallet med seg mer enn gelé i håret, Reagan og begredelig musikk – fra og med åttitallet ble det også ut å være gammel, og tidligere overbevisninger i retningen respekt for eldre og lær av de gamle, ble snudd på hodet. At de over seksti og opp hadde lue på hodet fungerte for alle under seksti derfor som en bekreftelse av hvor ukult det var med lue.

Det hele var i ferd med å utvikle seg til en katastrofe. Fordi evolusjonen sjelden slår til over vinteren med nye forandringer, var Norge i ferd med å bli et land med mer ørebetennelse enn løsøre for øvrig. Under åttitallet pendlet jeg selv mellom mitt hjem på Romsås og ørenesehalslegen Dr Hørthe (otalaryngolog) på Linnerud, hvorpå denne til alt hell gå meg dren, mens han av uklare og antagelig ikke relaterte grunner advarte meg mot å drikke melk. Det eneste som kunne sies positivt om denne utviklingen, var at de ugudelige (evt gudelige) mengdene hårspray folk brukte ofte frosset håret og de facto fungerte som hjelm hver gang noen ramlet over ende i ren forfrosselse, eller ble så kalde til sinns at de forvekslet seg selv med en 900 år tidligere utgave og kastet stein.


Men enhver aksjon har som delvis kjent en reaksjon. Og det er omtrent her gud ikke kom inn. Derimot gjorde hip hop det heldigvis, og jeg husker det godt, og lever nå igjen for egenhendig å fortelle om det, nettopp fordi jeg omtrent umiddelbart selv ble rammet. Jeg kan fra denne tiden berette at hip hop var en særs utskjelt aktivitet. Som musikk ble den anklaget for å være en døgnflue, og ofte erklært som ikke fullverdig sjanger. Som kultur ble den uthånt i lokale og nasjonale medier, samt blant geléklistrede ishoder over hele landet. Som klesstil ble den utledd, og på andre måter latterliggjort, ikke bare fordi vi var fornuftige nok til å motsette oss luemangel, men for eksempel også fordi vi nektet å gå med 67,9 % av buksene dratt mellom rumpeballene og helst 4 % inn i analen. Jeg selv, rent personlig, skaffet meg lue umiddelbart. Mine beste venner hadde også lue. Vi gikk med lue, både på tross av, og på grunn av, åttitallskulturens usmakelige lueforakt. Mange av oss, deriblant tidvis også jeg, kunne finne på å gå med to luer, eller både lue og hettegenser med hette på hodet, eller til og med ved spesielle anledninger, mer enn én lue, og ihvertfall to hettegensere og én hettejakke. I begynnelsen fantes det bare luer med oppbrett, og siden hip hop ikke godkjenner oppbrett som en funksjonell lueaffekt, brettet vi den ned, med det resultatet at lua også befant seg over øynene og man måtte lære seg å se uten å kunne se noen ting. For mange virker dette kanskje som en urimelig påstand, men den er altså sann, og kan i mange tilfeller dokumenteres. Vi gjorde som de svarte i USA, og skaffa oss luer engang i vinteren 1991/1992, og siden da har jeg hatt lue på. Jeg fortsatte, som en god kader, med lue gjennom sommeren 1992, og glemte derfor ikke å bekle meg med lue igjen når høsten og så vinteren kom. Jeg har siden da, med noen få forvirrede avbrudd, vært fornuftig nok til å ha lue på. Høst og vår. Ofte om sommeren, alltid om vinteren. Jeg har i lengre tider sovet med lue, og det eneste av daglige eller subdaglige gjøremål jeg kan verifisere at fungerer dårligere i kombinasjon med lue enn uten, er etter min erfaring å dusje. Men dette er altså ikke en historie om meg selv, men om hvordan hip hop reddet Norge, selv om det altså for eksemplifiseringens skyld er greit å bruke for eksempel meg selv som eksempel.


Folk som skriver anmeldelser, og andre som er rammet av akutt trend, lider som kjent som regel av psykosomatisk forvirring, hvorpå de roter til tingenes faktiske forhold nært konsekvent. Hip hop var heldigvis intet unntak, og der de bedrevitende hevdet en brå død for døgnfluen hip hop, viste det seg etter hvert mer og mer tydelig at hip hop var en flue som var kommet for å lande, ikke bare i sin egen, men også i alle andres supper. Der det før hadde blitt sagt at rap ikke var ordentlig musikk, var det snart ikke igjen noen sjanger som ikke var helt eller delvis infiltrert av nettopp denne Rap. Desperat hyllet de samme trendanalytikerne og anmelderne, som tidligere baksnakket onkadonka-musikk, enhver middelmådig rap-plate de fikk tak i, mens de fomlet rundt etter de nye verdiene, ”Det Ekte”, ”Fra Gata”, mens de hyllet folk som hadde hatt dårligere oppvekstsgrunnlag en dem selv. Sakte, men sikkert erobret hip hop ny grunn, og kampen mellom åttitallet og hip hop entret stadig nye arenaer utover på nittitallet. Sakte, men sikkert tok flere og flere til fornuft og gikk med lue. Sakte, men sikkert mistet L’Oreal sitt kundegrunnlag for hårprodukter. I intervju med Groruddalen Budstikke den 16. februar 2002, uttalte en 16 år gammel gutt at ingen på Romsås lenger hørte på rock eller techno, alle hørte på rap eller rnb. Som god hip hop-tilhenger hadde han naturligvis lue på.


Over alt i samfunnet sprang forandringen fram. Tenåringer som hadde tatt til fornuften og konvertert fra åttitallet til hip hop, iførte seg luer og hettegensere. Stadig flere skoleungdommer gikk med jakke på inne, særlig når fattige Norge i energikrise ble rammet av vinter, og det ble umulig å forhindre at det var kaldt inne også. Tidligere hadde ingen tenkt at slikt gikk an, men nå som hip hop var kommet til riket for fullt, framstod det å ha komplett sett yttertøy på innomhus som en ren selvfølgelighet. Flere av tenåringene ble etterhvert tjueåringer i stedet og fortsatte også da å gå med lue. De andre tjueåringene, desperat på søken etter egen identitet og i overgangskrise mot voksenlivet, tok etter, og møtte oftere og oftere opp i lue for å identifisere seg med sin egen generasjon. De eldste tjueåringene som nærmer seg tretti, og som kjent gjør hva som helst for å framstå som tjuefire, kopierte umiddelbart. Blant trettiåringene brøyt det ut fullstendig panikk og full forvirring. For mange var det uklart om de skulle fortsette med hårspray eller ikke. Noen ble så satt ut av spill at de sprayet seg selv i nesen. Andre forviklinger kom til under mislykkede forsøk på å konvertere til hip hop, hvor ellers sympatiske folk på trettifire og trettiseks kjøpte spraybokser ment for tagging som de så sprayet seg selv med i håret, et slags forsøk på kompromiss mellom hip hop og deres tidligere religion. Blant førti og femtiåringene hersket det et slikt kaos at det er vanskelig å si noe konkret generelt. Jeg veit for eksempel at faren min, som altså er over førti, går med lue mens mange andre i samme aldersgruppe ikke gjør det.

Men det vi i nå veit sikkert er at degenereringen åttitallet brakte til nisselandet Norge i dag er stoppet, og alt tyder på at den nå kjøres i reversj. Folk går med lue på TV. Folk har på lue når de reiser med t-banen. Stadig flere sover med lue (deriblandt faren min), eller har lua på selv når de spiser middag hjemme, eller hvis de går på fest. På Tøyenbadet i Oslo har et antall personer blitt observert med lue av ull i badstueanleggene. Det ligger ikke lenger komarammede rundt og strør i skiløypene omkring i landet fordi de er for dårlig kledd. Både kontoransatte som jobber i banker og kunder som går i banken gjør dette ikledd lue, mens de ler hele veien fram og tilbake av idioter med røde, forfrosne ører på stilk. I Stavanger har det til og med blitt dokumentert at noen har vært i banken iført lue over hele hodet. Få steder kastes det stein på hverandre med mindre dem man kaster på har hjelm. Folk bruker lue om vinteren. Folk bruker lue om høsten. Folk bruker lue om våren. Snart står sommeren for fall før året er fullstendig frigjort forhekselsen. Landet er med andre ord reddet fra den sikre forfrosselse. Den skinnende helten på en hest iført hettegenser og Helly Hansen-hoser heter hip hop.

(Trykt i Filologen, 2005)

søndag, juni 03, 2007

The Lonely Lion


Noen folk jeg veit om har laget filmen "The Lonely Lion". Du finner den på Youtube. Under er også teksten, som jeg har saksa fra samme side.

«The Norwegian word for Lion is Løve.
This is a short speech about Love, loneliness and lions.

I'm a lion, at least that's what I look like. But I don't know cause I'm not like other lions. Lions hunt together in prides on the great savannah. Lions are majestic and proud. They protect their family and share what they have with the rest of the lions. I'm just a lonely lion. Lost in the cold concrete jungle. With nothing to share, and no one to share with.

There's an old African saying that lions are immortal. But if you chase the lion away from its pride, it will grow weaker and weaker, until it eventually dies of solitude.

Oslo is called the city of tigers. Now I can see why. Cause everyone here is so mean and selfish. The tigerses use their claws, they want more and more and more and more. They`re so grrrreeedy. I try to fit in, but it doesn't feel right, cause we lions are not like that. We have paws, not claws. I want to be loved, I want friendship, family, I want a life. But why would they care about a lonely lion, this is the city of tigers right? Everywhere I go, they stare at me. You don't belong here they say and perhaps they right.

I have a dream that one day, I will meet with another lion and we`ll run together on the savannah. The grass looks so much greener in Africa you know.

So I have to get up and start looking. Nothing will happen by it self, I have to do something. I must find love somewhere in this city. I'm a proud lion and I can't give up even if love is hiding from me. I will look under ground, where is the love? And I will look over ground, where is the love? Between all this humans, sir can you help me, have you seen it? Yes!

And it becomes so clear, love is in me. I have to make people happy, and I'm not alone, there are others just like me. Love is all there is».

onsdag, mai 30, 2007

Gammalt Gatas-klipp fra TV



Innslag fra TVNorge den uka vi ble anmeldt av Secret Service ved den Amerikanske Ambassaden i Oslo for drapstrusler mot George Bush, jr, 2004.

fredag, mai 25, 2007

Under en stein i skogen hviler Tron


Første gang jeg møtte Tron var på Schous Corner. Han lagde da et radioprogram om språk, tror jeg, og ville intervjue meg om hvordan jeg snakka fordi jeg var ungdom og forstadsgutt. Tre ting gjorde sterkt inntrykk på meg den dagen: At han spiste tartar-smørbrød på en brun pub, at han i likhet med meg hadde lue på inne og at han faktisk hørte etter hva jeg sa. Altså til tross for at han var en voksen mann og jeg en luehavende femtenåring. Sånn cirka. Jeg kommer til å huske Tron som kanskje den første voksne utenfor min familie som tok meg helt på alvor, uten en «jeg-er-voksen-og-veit-alt-og-du-er-ikke»-holdning. Derfor ble vi venner.

Siden skulle det vise seg at Tron visste «alt», sjøl om han jo flittig benekta det. Jeg kommer til å huske Tron som den eneste jeg har møtt som på to- eller tremannshånd kunne prate uavbrutt i mer enn to timer uten at de tilhørende oppfatta det som ekstremt uhøflig. Noen gjorde sikkert det også. Men jeg så det som et spennende privilegium å ofte spise middag med Tron, mens han holdt foredrag om praktisk talt hva som helst. Jeg husker for eksempel at jeg møtte Tron over kinamat en halv time etter at jeg hadde vært på forelesning om lingvistikk for første gang. Jeg syntes forelesningen hadde vært sjokkerende dårlig, usammenhengende og anti-engasjerende. Hva det handla om har jeg glemt, men jeg husker Trons typiske svar da jeg spurte han om hva han visste om saken. «ALTSÅ, jeg har jo ikke studdert, men...» Deretter fulgte en så nøye og engasjerende forelesning om lingvistikk at jeg resten av det semesteret ikke åpnet boka. Ingen andre jeg veit om kunne kombinere engasjement for kunnskap med å være engasjerende på den måten Tron kunne.


Under min fartstid på forskjellige plan i Rød Ungdom hjalp Tron meg også masse. Ikke bare med råd og terapi, men når jeg mang en gang dreit på draget og for eksempel hadde glemt å planlegge møter og konferansedeler. Da kom Tron i sin tyske bil og spurte så lavt han kunne hva det var jeg trengte innledning om. På strak arm talte deretter Tron, og alle tok notater. Jeg husker spesielt en intern organisatorisk konferanse hvor Tron snakket om feil han hadde vært med å finne på i AKP som vi ikke burde gjøre. Han fortalte om hvordan de i Sentralkomiteen hadde bestemt et visst antall saker alle medlemmer skulle ta opp i sine lokale fagforeninger. Men når Tron seinere den uka sjøl møtte opp i fagforeningsmøtet på bryggeriet han jobba på skjønte han at å følge direktivet ville i foreninga ha samme effekten som «å ta av seg buksa og ha BUKSA PÅ HUE!» Det har jeg tatt til meg som en leveregel.


Det sies om Tron at han var brutal mot partifeller og fiender på søttitallet. Jeg kjente en annen Tron. En av mange ganger under de årene jeg jobba for Tron med blant annet nettstedet Under en stein i skogen og ikke hadde gjort det jeg skulle, prøvde jeg det beste jeg kunne å gjemme meg. Jeg våknet til en telefonsvarer hvor Tron ropte «MARTIN! JEG ER IKKE KGB! Jeg veit du har driti deg ut og jeg skal ikke skyte deg men du MÅ TA TELEFON. Det andre driter jeg i». Jeg kjente en Tron som var en usedvanlig god lytter. En Tron som ringte på upassende tidspunkt for å spørre om alt gikk bra. En Tron som lærte meg å takle konflikter og å tilgi folk som driter seg ut. Jeg kjente en Tron som brydde seg om folk. En Tron som kranglet om å få låne deg penger hvis du ikke hadde noen.

Siste gang jeg så Tron Øgrim var på Sentrum Scene første mai hvor han danset glad og full omkring. Det bildet har jeg tenkt å beholde. Og jeg lover å ikke ha buksa på hodet, Tron.

......

Familien til Tron har laget en minneside for Tron Øgrim. I løpet av helgen skal jeg prøve å restaurere Under stein i skogen, Trons side, som Gisle Hannemyr i Klassekampen med rette hevder er Norges første blogg.

onsdag, mai 23, 2007

En sekser, tre femmere, en firer og litt sodd


Og vips var plata virkelig ute og faktisk i butikk. Et lite skredd av presseoppslag inkludert et steinras intervjuer og plateanmeldelser så dagens lys også. Jevnt over har plata til nå fått veldig god mottagelse, og låta Itjnå er også blitt lista på Petre. En sekser, tre femmere, en firer og en tre fikk vi. Ikke det at det egentlig har noe å si i den virkelige verden, men så er det altså.

Dessuten har vi starta en felles Samvirkelaget-side, hvor jeg i dag har posta linker til anmeldelser og intervjuer. Der kommer nok videoen også i løpet av morgendagen, og jeg skal antagelig skrive det som skrives skal om Samvirkelaget der fra nå av, i stedet for her. Der kommer også resten av bandet til å poste ting, så det blir nok fint.

Plata kan altså kjøpes i butikker over hele landet. Det finnes en og annen Gatas-fan som i forvirringen har fått det for seg at det er sånn at vi ikke vil at folk skal kjøpe platene våre. Så er så klart ikke tilfellet, og vi håper Gud og Hverfansen støtter tolvmannsorkesteret vårt og anskaffer seg tolvsporsalbumet fra butikken.

mandag, mai 21, 2007

Bunnslammet av drittfolk


Jeg har forlengst opparbeidet meg et noe ampert forhold til de hyenene som driver forskjellige typer inkassofirmaer av forskjellig - helt eller delvis - luguber kvalitet. Det er helt enkelt fordi de tar pengene mine, prøver å ta pengene mine, har tatt pengene mine eller truer med å ta pengene mine. Grunnen til at de vil ta pengene mine er at jeg har for lite penger. Derfor er de aggressivt påtrengende og vil at jeg skal betale enda mer. Følgelig blir det enda mindre penger. Raskt danner dette et mønster få vil ha seg bekjent med eller bekledd i.

Dette alene er nok til å ville pisse i noens morgenkaffe – fortrinnsvis tilhørende noen som representerer monsteret. Gatas Parlament har sammen med Supa Sayed låta”Inkassodyret” om nettopp dette monsteret og dets forfølgelse av oss relativt fattige(re) folk. Den ble spilt første gangen på NRK Dunder i fjor, og opptaket er å finne her:


Blant denne vemmelige mengden inkassodjevler stikker deg seg fram noen spesielle sjarlataner som i større grad enn de andre ser ut til å være sorte slanger som spytter gift mot stakkarer. Jeg snakker ikke bare om de kortlivde småfirmaene som lyver og truer med regler som ikke finnes, eller rett og slett prøver å lure folk som allerede er redde og har vondt i hodet fordi økonomien presser rundt pannebarken deres som en middelaldersk torturhjelm. Disse menneskefiendtlige firmaene er jo i en klasse for seg sjøl og burde vært jagd til sjøs hvor de forhåpentligvis ville blitt sittende fast et sted midt ute i Atlanterhavet med en illsint Kaptein Haddock de bare noen stakke måneder før hadde prøvd å loppe for alt under loppekassa.

Nei da. For det kan alltid bli verre, og verre er det naturligvis. I det siste har jeg fått tilsendt tilbud om kortsiktige lån. Lån 200,000 uten sikkerhet propaganderer brevene! Og hvor har disse pågående utlånshaiene fått mitt navn og min adresse fra?

LINDORFF!!

(Grrr!!! Hsss!!! Grrr!!! Isjhhhh!!)

Hvor mye mer dust kan man med vitende vilje bli?

Derfor skriver jeg nå ned Lindorff i min lille bok med lister over bunnslam: Lindorff selger sitt register over folk som har dårlig råd og sliter med å betale regninger til folk som vil låne ut lugubre lån uten sikkerhet med høye renter. Antagelig får de også godt betalt for å selge våre navn og adresser; - vi er jo en målgruppe de veit sikkert at trenger penger (og de veit hvor vi bor). Og skulle man – gud forby – ikke få til å betjene lånet sitt til punkt og prikke, er jeg sikker på at Lindorff kan være behjelpelig med å kjøpe tilbake noe av gjelden til nye inkassokrav. De veit jo hvor vi bor.

Jeg håper alle Lindorffs ansatte inkassører faller i en stor ekkel pytt på veien til jobben. At alle på deres kontorer rammes av en diaréepidemi under firmafyllatur i Frankfurt, og at de slipper opp for dopapir. Jeg håper dere mister jobben, og sjøl havner i bunnløs gjeld, sånn som dere tydeligvis vil at andre skal. Jeg ønsker dere på alle måte vemmelse, og i den grad det er mulig å besudle min mangelfulle bemidling i nettbanken med basiller, betaler jeg motvillig mine inkassokrav herved med befengte bankoverføringer i håp om sykdom og ubehag.

Med hatsk hilsen
Martin

Musikk i butikk!


Tjoho! Samvirkelagets album "Musikk" er ute i butikk over hele landet. Løp til din nærmeste plateforhandler, eller kjøp den på nett fra Platekompaniet for 149 kr.

tirsdag, mai 15, 2007

Itjnå kjæm på vidoii


Videoen til ”Itjnå” er nå klar og venter på å finne sin vei inn på norsk televisjon. Videoen ble spilt inn over en helg parallelt i Akerhus og Trondheim av Las Vegas Film. Her nede foregikk filmingen på Samvirkelagsmuseumet. Bildene her er derfra. I tillegg til vårt fulltallige band spiller Elsa Lystad og Tommy Tee i videoen, som foregår i den noe uklare tidsepoken ”føritida”.


Ulf Flittig Tønder, Marcus Hukkelås, Kristian Karlsen, Per Vaage, Therese Bøhn, Eivind Vaa og Reidar Myhr utgjorde til sammen teamet som har filmet, produsert og klippet videoen.


søndag, mai 13, 2007

Demonstrasjoner 19 mai


Lørdag 19 mai blir det demonstrasjoner i Oslo og Trondheim mot henleggelsene i Obiorasaken, og politivold. Begge steder er demonstrasjonene klokka 14.00. I Oslo er demonstrasjonen på Jernbanetorget og i Trondheim er den på Torget. Klikk på bildet for å få opp en større versjon av Oslo-flyeren, som du kan printe ut eller sende videre.

I begge byer arrangeres demonstrasjonene av det nystartede
Respekt-nettverket som jobber for at Obiorasaken skal komme opp for
domstol, og mot politivold generelt. En hel serie organiasjoner
og partier har også tilslutta seg.

Samvirkelaget på 17 mai for alle på Kuba


Samvirkelaget spiller i år på 17 mai for alle - et av de kuleste arrangementene som er i Oslo i løpet av året. Hvert år samles tusenvis av folk rundt Kubaparken for å grille, feste, drikke, prate, danse and whatnot på den antirasistiske feiringen av 17 mai. I år er altså vårt nye band på plakaten. Kubaparken er ute, og det er gratis og ingen aldersgrense. Vi spiller kl 19.00. Be there!


Vi spiller dessuten på Pøbelrock på Uffa i Trondheim lørdag 19 mai. Der koster det rundt 60 kroner å komme inn.

(Jeg gjorde en liten opprydning, sånn at demonstrasjonene 19 mai ble en egen post).

onsdag, mai 09, 2007

Samvirkelagets album utsatt til 21 mai


Samvirkelagets album, som altså heter ”Musikk”, er blitt utsatt en uke. Det skulle egentlig være i butikk førstkommende mandag 14 mai, men utgivelsen er blitt forskjøvet til mandag 21 mai.

Det er ikke akkurat uhørt at et album ikke slippes den dagen det opprinnelig blir annonsert at det skal utkomme. Noen plater blir flytta måneder av gangen, for oss lyttere tidvis tilsynelatende uten grunn. Da hender det jo også at man etterhvert mister interessen i all ventinga.

Grunnen til at vårt album ble utsatt en uke er helt enkelt at Politiets Fellesforbund jo har forsøkte å stoppe skiva vår via domstol. Derfor ventet plateselskapet med å trykke opp albumet til kjennelsen i Trondheim Tingrett var klar. De og vi risikerte jo å brenne inne med tusenvis av eksemplarer av en CD som kunne ha blitt forbudt. På grunn av tiden dette tok rekker den fysiske plata helt enkelt ikke å være i butikken nå på mandag.

Det er selvfølgelig irriterende, både for oss og for folk som gleder seg til plata. Men det er altså PFs Arne Johannesen og hans våpendrager advokat Jens-Ove Hagen vi kan takke for utsettelsen. Forhåpentligvis får de ikke gjort mer skade innen den tid, men man veit jo aldri.

I mellomtida er altså singelen vår "Itjnå" å finne i iTunes for åtte spenn.

tirsdag, mai 08, 2007

Min appell i demonstrasjonen i Oslo 8 mai


Foto: Nils A Raknerud

Jeg heter Martin og er med i Gatas Parlament og Samvirkelaget. Vi spilte i januar i år inn en låt mange nå har hørt om, men få har fått høre. Vi lagde denne låta for å ta opp noe vi mener er et alvorlig problem i Norge, på den måten vi kan best som musikere. Låta vår, som heter ”Stopp volden”, handler om to politivoldsaker hvor den samme politimannen har hovedrollen. Først mot en vaskehjelp på jobb for å vaske banken hun jobbet i, seinere mot en sosialklient som søkte økonomisk hjelp.

TV2 avslørte i går at den samme mannen har blitt anmeldt en tredje gang for å ha kvele en norsk innvandrer. Jeg veit ikke hva slags jobb denne tredje mannen har, men jeg er sikker på at heller ikke han er bankdirektør.

Politiets Fellesforbund hevda vår låt var ærekrenkende og at den stakkars betjenten ville få store psykologiske problemer hvis navnet hans kom ut som musikk. Politiets advokat sa i rettssaken at ”folk som hører på denne typen musikk som Samvirkelaget lager leser ikke aviser og er derfor ikke i stand til å gjøre seg opp en informert mening”.

Derfor var det ufyselig viktig for politiet å stoppe låta, for å forhindre at en uskyldig mann ble hengt ut av den dumme uvitende mobben som ikke er i stand til å se kritisk på ting.

Vi svarte med et tilbud om å ta navnet på politimannen ut av låta, sånn at både sangen og saken skal handle om det som er viktig å ta opp her: Baidoo-saken og Obioras død og politivold. Det hjalp ikke for politiet.

De krevde at låta skulle stoppes uansett om navnet til politimannen var med eller ikke. Når jeg noen dager etter møtte den illsinte talsmannen for politiets fellesforbund i debatt på NRK sa han at ”det er en prinsippsak for oss i politiet at deire ikke skal få henga ut en heil yrkesgruppe på denne måten”. Jeg skal oversette: Politiet skal ha monopol på å bestemme når politiet gjør feil. Og ingen andre skal blande seg inn.

Det var ikke politimennenes hensikt å drepe Obiora fordi han var afrikaner. Men politivold rammer ikke tilfeldig. Den rammer underklassen i samfunnet. Den rammer de politiet veit at de kan banke opp uten at det får noen konsekvenser.

Sånn sett er det Spesialenheten og politimesteren i Trondheim har gjort minst like ille – de har bekrefta enda en gang at politivold er greit. At politiet har rett til å bruke så mye vold de vil uansett hva slags følger det får. Selv når noen dør.

Det er bare i politiets arrogante logikk det går an å påstå at vitner som så Obiora bli kvælt også utenfor sosialkontoret, mens han lå på bakken iført håndjern – egentlig bare så politimennene prøve å ta pulsen hans. Det er bare i politiets arrogante logikk at det går an å påstå at Obiora døde av at han lå på bakken og var en svært opphisset mann. Selv om både vitner og obduksjonsrapporten taler klar tale: Mannen ble kvalt.

Det er bare i politiets arrogante logikk det henger på greip at det tar de en og en halv uke å få reist rettssak for å stoppe en låt som kritiserer dem – samtidig som de somler i åtte måneder med å etterforske en sak hvor de veit hva som har skjedd, hvem som var involvert og har vitner som så hva som skjedde.

Det er klart at det må finnes politi, og politiet må kunne bruke makt når det er nødvendig. Men gir man rett til maktbrukt til denne typen voldsmenn, som gang på gang kommer i søkelys for vold og overgrep, må man ta å skjerpe inn på kontrollen.

Samvirkelaget skal fortsette å spille låta Politiets Fellesforbund ville hindre oss i å gi ut eller spille på konsert. Både her nå og på konserter herfra og inn i evigheten. Vi skal gjøre det i håp om å lage så mye rabalder rundt saken som mulig. Vi håper at alle dere som er her også kan gjøre det – på den måten hver av dere kan gjøre det best.

(Min debut som appellant, utenfor Justisdepartementet tirsdag 8 mai)

Arne Johannesen koko bananas


(Foto: Kristin Fagerlid, Ny Tid).

I dag demonstrerte folk i Trondheim, Oslo, Bergen og Skien mot henleggelsen av sakene mot de involverte i pågripelsen til Obiora, og politivold generelt.

I Oslo holdt Akhenaton de Leon fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering, Brother Buntu, Negar Enayaty fra Rødt, Elwis Nwosu og Hernand Rojas fra SV og jeg appell. Etter min appell spilte vi den ”redigerte” versjonen av låta uten navnet til politimannen slik den kommer til å være på Samvirkelagets album. Knut Storberget kom dessuten ut av Justisdepartementet og oppfordret folk til ikke å være sinte. En noe merkelig uttalelse, kan man si.

Jeg leser nå med overraskelse at Arne Johannesen umiddelbart etter demonstrasjonene rykket ut i media og hevdet at det er ren sjikane å spille "Obiora-låten", som han nå kaller den.

La det være helt klart at det Arne Johannesen prøver å gjøre er å trekke oppmerksomheten vekk fra fokuset som nå er på politiet og politivold.

Han juger – eller i beste fall uttaler seg om ting han åpenbart ikke veit noe om – når han sier at vi spilte låta med mannens fulle navn. Det gjorde vi ikke.

Og det er heller ikke det dette handler om for forbundshissigproppen. Arne Johannesen driter i den konkrete politimannens ve og vel – for ham handler dette om at vi kritiserer politiet.

Eller som han sa i debatt mot meg på NRK Kulturnytt i forrige uke: Det er en prinsippsak for ham og Politiets Fellesforbund at vi ”ikke skal få henge ut en hel yrkesgruppe på denne måten”.

Utspillet hans om sjikane er helt enkelt en avledningsmanøver, og intet annet.

Kommentarer i Verdens Gang og Dagsavisen


Heldigvis er det ikke alle som biter på politiets sensurskrikeri. VGs Stein Østbø har en veldig bra kommentar i sin spalte ”Helt Stein” i dag. Han skriver blant annet at ”Politivold og maktmisbruk er et onde som heller ikke politiet selv kategorisk kan avvise. Hadde det ikke forekommet, ville ingen ha snakket om det. Men det er det altså. Svært mange, faktisk. Ergo trenger Norge låter som «Stopp Volden». I selvinnsiktens savn og ytringsfrihetens navn.”


Bernt Erik Pedersen er ikke dårligere enn at han innrømmer i Dagsavisen at han føler seg som en forbryter mens han går rundt og nynner på ”Stopp volden”. Han skriver i sin kommentar Stopp volden - ikke Samvirkelaget at ”hadde Politiets Fellesforbund latt saken ligge, ville Samvirkelaget-låten vært glemt allerede, som ett av mange kontroversielle saker der rapperne i Gatas Parlament er involvert. Nå er navngivingen av politimannen blitt en nasjonal debatt av prinsipiell betydning. Fordi Politiets Fellesforbund selv har valgt å kjøre en konfrontasjonslinje her, og i enden av den linja ligger det ubehagelige konsekvenser - som potensielle bilder av uniformert politi som stormer en scene og tar mikrofonen fra en sanger”.

søndag, mai 06, 2007

Lydverkets reportasje på YouTube


Lydverkets reportasje fra innspillinga av albumet vårt i Hommelvik ligger nå på YouTube i flere versjoner av litt varierende kvalitet. Du kan også se hele programmet på NRKs Nett-TV.

Innslaget ble sendt onsdag 25.4 kl 23.15 på NRK1 Lydverket, og er produsert av Ekkofilm i Trondheim.

fredag, mai 04, 2007

Etter bevisets stilling


Og vips, med denne nonchalante formuleringen, omgår Spesialenheten vitneutsagn om at Obiora ble kvalt også utenfor sosialkontoret, etter at han var lagt i bakken med håndjern. Vitnet må ha forvekslet kvelning med at de prøvde å finne ut om mannen hadde puls. Det ligner jo svært, skal man tro Spesialenheten.

Vips blir en rasjonell og rimelig forklaring på hvordan mannen avled borte, og dødsfallet blir til en mystifistisk blanding av at Obiora selv var opphisset, at han ble kvalt tidligere – men slettes ikke på en kritikkverdig måte – og at han lå på bakken. Hvorfor vitnetmålet ikke blir trodd forklares ikke.

Obiora har selv skylden for at han ble kvalt, hevder politiets etterforskningsorgan etter å ha etterforsket gamle kollegaer i åtte måneder.

- For tre av de involverte er saken henlagt etter bevisets stilling. For den fjerde politimannen er saken henlagt fordi vi ikke har funnet bevis for at det er begått noe straffbart, sier Jan Presthus, leder for Spesialenheten på Hamar, til NTB.

Say no more.

Samvirkelagets singel i sjappa


Første gang Hopalong Knut og Gatas Parlament befant seg på en scene samtidig var dagen ingen ringere enn 1 mai – og scenen var selvfølgelig på det nedlagte sagbruket i Hommelvik, Trøndelag.

På samme dag to år etter slapp vi altså singel sammen. En musikalsk- og tematisk-oppdatert rapska-versjon av Hans Rotmos klassiker «Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl» fra 1975. Et sammensurium av ska, solidaritet, solskinn og sang.

Låta kan nå anskaffes hos iTunes Store for den nette pris av 8 kroner. Den kommer ikke til å bli trykt opp på CD som singel, men er altså nå tilgjengelig som en forsmak på albumet. Kle på deg spanderbuksene og invester i en sommerhit!

mandag, april 30, 2007

Samvirkelaget fullstendig frikjent


Som man kan lese i blant annet dagens VG vant vi saken i Trondheim Tingrett mot Politiets Fellesforbund. Kjennelsen nådde oss ca klokka elleve på kvelden lørdag, samtidig som vi stod på scenen på Blitz, hvor vi spilte en uannonsert konsert i forbindelse med deres 25-års jubileum. Det ble, som Puls skriver, stor jubel både på scenen og blant publikum.

Stanser ikke raplåt om politivold skriver Dagbladet, men Politiets Fellesforbund truer fortsatt med søksmål. Det er verdt å merke seg at Politiets talsmann Arne Johannesen og hans advokat ikke var villig til å godta vårt kompromiss om å fjerne navnet på politimannen fra låta – de krevde at den skulle forbys uansett om navnet var med eller ikke.

I morges sa Arne Johannesen i debatt med undertegnede på NRK Kulturnytt at de så det som et ”viktig prinsipp” at vi ikke skulle kunne "henge ut en yrkesgruppe” på denne måten. Med andre ord er det virkelige problemet ikke hvorvidt vi navngir mannen. Det skal altså ikke være lov å kritisere politiet i konkrete saker, med mindre man selv er politi. Sånn forstår i alle fall jeg det.

For oss er spørsmålet nå hva som gavner saken mest. Det er mulig at vi kutter navnet fra låta uavhengig om politiet ikke synes det er noen løsning, sånn at oppstyret kan slutte å handle om navn eller ikke navn, og heller rette seg mot innholdet.

fredag, april 27, 2007

Samvirkelaget i Trondheim Tingrett i dag


I dag møtte Samvirkelaget i Trondheim Tingrett, hvor Politiets Fellesforbund krevde midlertidig forføyning med forbud om å spille låta "Stopp volden" på konsert. Dom kommer kl 22.00, en time før vi skal spille på Samfunnet i Trondheim.

Vår advokat, og plateselskapets advokat, har foreslått ovenfor politiets advokat å fjerne navnet på den konkrete politibetjenten fra låta. Politiets advokat avslo det som en løsning, og krever at vi ikke skal få lov til å spille låta selv uten navnet.

Les intervju med undertegnede i Ballade. Meget muligens kommer det også innslag på Dagsrevyen og TV2 nyhetene.

Tvi tvi.

torsdag, april 26, 2007

Program Sentrum Scene 1. mai

Mens vi avventer rettergang

Mens vi venter spent på hvorvidt politiet skal gjøre alvor av truslene om å hindre albumet vårt fra å komme ut og stoppe konserten vår på Samfunnet i Trondheim fredag, kan jeg friste med dette innslaget fra NRK Midt Nytt:

Enn så lenge har det blitt med truslene, sjøl om Politiets Fellesforbund stadig nærmer seg en faktisk anmeldelse. På deres nettsider la de onsdag ut dette brevet hvor de formaliserer anklagene.

”Konklusjonen i den juridiske vurderingen er at å navngi politimannen og å koble navnet mot dødsfallet slik det blir gjort i sangteksten, ikke kan forsvares innenfor ytringsfriheten, fordi det ikke finnes tilstrekkelige holdepunkter for at påstandene har dekning i virkeligheten” heter det blant annet i brevet.

For ordens skyld vil jeg gjerne påpeke tre ting:

1) Det blir ikke framsatt noen påstander i låta ”Stopp volden” som ikke allerede har vært omtalt i media. Konkret om Obiora-saken skriver Adresseavisa at ”(d)e involverte (politimennene) har opplyst at det ble tatt halsgrep på Obiora i forbindelse med pågripelsen. Politimannen som skal ha tatt halsgrepet, er den samme som ble tiltalt og frikjent i Baidoo-saken. (...) Rettsmedisinere som har avgitt rapport i saken konkluderer med at Obiora mest sannsynlig døde av kvelning.”

Finnes det ikke tilstrekkelig holdepunkt for å knytte en politimann som selv innrømmer å ha kvelt en mann som deretter døde av kvelning til dødsfallet?

2) Hverken ordet ”morder” eller ”drapsmann” blir brukt i vår tekst, og den konkrete linja hvor politibetjenten blir nevnt er "Gir man rætt te voldsbruk te Trond Volden / bør mainn nok ta å skjærp innj på kontrollen".

Er dette et så grovt utsagn at det er rett og rimelig av politiet å stoppe oss fra å spille låta offentlig på konsert?

3) Adresseavisa og andre norske aviser har i flere artikler skrevet at politimannen som tok kvelertak på Obiora er den samme som var tiltalt i Baidoo-saken. Klikk på linken. Artiklene om Baidoo-saken navngir politibetjenten og ligger fortsatt tilgjengelig på nett. Er det ulovlig å legge sammen to og to?

Den gang da når politimannen ble funnet fri for skyld skreiv Dagbladet på lederplass at "Trondheim byrett har bekreftet at det er makten, ikke retten som rår når politiet kommer i klammeri med borgerne". Det blir spennende å se om retten vil bekrefte dette også nå, både for oss og Obiora.

mandag, april 23, 2007

Samvirkelaget på Lydverket


Denne unge mannen, som for tiden er travelt opptatt med å promotere konserten vår 1. mai, er også svært engasjert i at du skal få med deg Lydverkets reportasje om Samvirkelaget førstkommende onsdag ca kl 23.15 på NRK1.

To barn, tolv musikere, en teknikker, en fullkalj og en rosa elektrisk gris var i januar travelt opptatt med å spille inn Samvirkelagets album i Hommelvik. Plata ble spilt inn i et sammensnekra studia under kjellertrappa, i kjellerstua, i vaskerommet, i kottet, i spisestua, i gangen og garasjen hjemme hos Hopalong-bassist Gjermund. I midten av alt dette sneik det seg inn et lite filmteam for å dokumentere rabalderet.

Onsdag 25. april viser Lydverket reportasje fra innspillinga. Enten du er nysgjerrig, ivrig motstander eller allerede fan er nok dette programmet du bør få med deg for å vite det som vites bør om det nye prosjektet vårt før bærsjen treffer vifta.