Greier ikke engang kjøre banen når det snør

I det stemmen over høytaleranlegget begynner å begynner å rope for andre gang skrur jeg demonstrativt iPoden min fra Termanology Watch how it go down til Ut å spraye fra Tommy Tee sin nye Oslo-EP. Ikke fordi vil høre meg selv rappe, men for å benytte anledningen til å høre Aslak si Dem greier ikke engang kjøre banen når det snør / greier ikke fikse billettsystemet før i to tusen og førr mikset sammen med høytalerdamas På grunn av store mengder snø er det stans på alle linjer øst for Brynseng. Det anbefales. Aslaks unektelig retoriske refreng blender sjeldent godt med bakgrunnsstøyen, men det er all grunn til å tro at ikke så mange av de andre femti passasjerene som brått er blitt stuck på Brynseng har Tommy Tee sin nye EP med seg. De ser mye surere ut enn meg, der jeg står med headsettet mitt på mellom det ikke-fungerende billettsystemet og den nye skjermen som forteller hvilken bane som kommer når. Altså nå ingen.

Sporveien, kremt ... unnskyld, jeg mener Ruter (sic.), skal ha for at de til slutt har fått tak i et elektronisk system som forteller når banen kommer - som virker! At det elendige, udugelige systemet med blå skjermer, som oftere viste en kombinasjon av et russisk ubåtkompass og et 80-talls kassettskytespill enn et informasjonssystem for kollektivtrafikk, til slutt ble erstatta med noe som faktisk informerer om når banen går er jo bra, selv om det er vanskelig å ikke legge merke til at hele systemet er en kopi av det de har hatt i Stockholm i minst tjue år. En litt dårligere kopi, selvfølgelig. Men at sjefene i Sporveien, beklager, jeg glemmer meg, jeg mener selvfølgelig Ruter (uff), for en gang skyld ser ut til å kjøpt inn noe nytt utstyr som faktisk fungerer er noe å glede seg over. I alle fall for alle oss som har det som en daglig bravade å ramle igjennom Stor-Oslos kollektivtrafikknerve, her i verdens etter sigende mest glamorøse lands hovedstad. Det kan faktisk også se ut som om innkjøpsavdelingen i Ru... (-fuck it! Det navnet er for dumt, og den idiotiske logoen de sikkert har betalt minst en million for at noen i et overbetalt reklamebyrå skulle finne fra over tallet tre på tastaturet sitt er så teit at det ikke engang er noe morsomt; dere heter Sporveien. End of story.) Hvor var vi? Jo,- det virker som om Sporveien for en gang skyld har klart å kjøpe inn noe utstyr som tåler å stå ute på perongene, i motsetning til for eksemepel de med billettsystemene, som det visste seg at var kjøpt inn fra noen som nok hadde produsert det hele for land hvor metroens stasjoner ligger under bakken. (Husker du de billettsystemene eller? Nei, nettopp. De funker nemlig ikke hvis det for eksempel regner, sies det).

Men så skjedde altså det uungåelige. Det ble vinter. Mange av oss husker fra i fjor at det også da var vinter, og at det også da kom snø. Og naturligvis at også da ble Sporveien tatt på senga og kollapsa. Vi ber de reisende benytte reisegarantien meldte dama over Tommy Tee beats. Nesten morsomt, men hun burde nok ikke si opp dagjobben sin som høytaler-roper helt enda.

Likevel, det er jo i alle fall bra at de vil infri reisegarantien sin, tenker jeg. Jeg husker nemlig når det samme skjedde for noen år siden, på den tida hvor linje fem på østsida av Tiggerstaden ble bygget om og mesteparten av Grorudbanens passasjerer måtte kjøre buss for bane. Av helt uforutsette og uforståelige grunner begynte det også det året å snø om vinteren, noe ingen hadde fortalt Sporveien om i forveien. Det vil si, helt uforutsett var det ikke, for mammaen min hadde hørt på nyhetene flere dager før at det skulle snø nettopp den dagen, og bytta til vinterdekk. Det hadde derimot ikke Sporveien, som fortsatt kjørte sine busser med sommerdekk. (Jeg veit ikke om det er mamma som følger ekstra godt med eller Sporveien ekstra dårlig, men jeg foreslo for mamma at hun burde ringe til Sporveien en gang i året fra da av og fortelle at det kom til å bli vinter og snø). Når det helt plutselig snødde og både busser og baner ble rammet av akutt kaos mente Sporveien en periode midt i ettermiddagsrushet at det var naturkatastrofe at det snødde. Om vinteren. I Norge. Derfor gjaldt ikke reisegarantien for alle som brått satt fast på vei hjem fra skole eller jobb.

Det gjorde den altså nå, og det er bra, selv om det jo så klart ikke er mulig å få noen taxi når alle andre også er blitt kasta med brukne vinger ut av reiret samtidig. Så mens jeg begynte å gå nedover mot 37-bussen på Helsfyr bytta jeg til Timbuktus Pendelparanoia på iPoden min. Det är likadant varje gång, jag tar bussen nästa gång.

(Fra Martins Motgift spalta i Spirit, våren 2009).